I et hundespann har hver hund sin plass.
Men noen finner også en plass hos en selv.
Cheeky er ikke som andre hunder. Hun er en trekkhund hos Green Dog – men for meg ble hun så mye mer.
Jeg begynte hos Green Dog i 2024 som handler og overtok senere mitt eget spann med 26 glade trekkhunder. Allerede fra første dag var det én som skilte seg ut. En liten rød dame med en sjarm større enn henne selv. Hun visste nøyaktig hvordan man fanger folks oppmerksomhet. Gjestene ble trukket mot henne, nesten uten å oppdage det selv, og Cheeky tok imot all kjærligheten som om det var hennes livsmisjon.
En liten rød dame
Da sommeren kom, og jeg begynte å ta gjester med på turer, ble hun min faste makker. Over fjell og breer, i sol, tåke og snø. Hun var alltid glad, nysgjerrig og kjærlig overfor alle hun møtte.
Men sommeren brakte ikke bare gode minner.
Et tap og en trøst
Jeg mistet min beste venn hjemme. Allison – min lille Shetland Sheepdog, som hadde vært med meg siden jeg var 15. Hun hadde vært med gjennom de vanskelige tenårene, gjennom opp- og nedturer, gjennom alt. Hun ble syk, og bare to uker etter at jeg sist hadde holdt henne i armene mine, måtte jeg si farvel.
Det er en særlig tomhet når man mister en hund som har vært en del av livet sitt så lenge. Og midt i den tomheten var Cheeky der. Det var som om hun visste det. Som om hun kunne kjenne sorgen uten å få den forklart. Hun ble roligere, nærmere. Bare hennes tilstedeværelse gjorde det litt lettere å bære.
Innenfor og utenfor
Jeg begynte å ta henne med inn i hytta. Hun falt raskt til ro – og skilte seg nok en gang ut. Der de fleste trekkhunder foretrekker kulden og sitt eget hus, hadde Cheeky andre planer. Hun elsket sofaen og sengen, helst akkurat der man selv skulle sitte. Utenfor var hun en energisk og sterk trekkhund. Innenfor forstod hun noe annet: ro, nærhet og kos.
Åtte valper
Senere ble hun mor. I januar fikk hun 8 valper – 4 røde jenter og 4 brune gutter. Jeg fikk ha dem hos meg de første ukene, og det føltes som en gave. Å få lov til å være en del av begynnelsen deres, passe på dem og følge de første skrittene deres. Jeg ble en stolt «bestemor».
Cheeky håndterte det hele med en ro jeg ikke hadde ventet. Hun kunne trekke seg tilbake og holde øye på avstand, men så snart de kalte, var hun der. Valpene lignet allerede på henne, særlig de fire røde jentene, som raskt begynte å styre det hele i valpegården. Som mor, så døtre.
Farvel – og et mirakel
Cheekys brødre er Hooligan og Trouble – og det lever hun opp til. En tidlig morgen klokken 3 var jeg ute og tisset, og hun gikk løs, som hun pleier. Normalt sitter hun ved døren etterpå. Men den morgenen var hun borte.
«Cheeky?»
Bak hytta så jeg hundespor – og reinsdyrspor. Å nei.
Iført gummistøvler, natbukser og en altfor stor jakke tok jeg riflen og fulgte sporet. Kilometer etter kilometer. Kulden bet, og stillheten var tung. 12 kilometer senere, i enden av Bolterdalen på vei mot Scott Turner – en bre vi lager slededurer til – var jeg nær ved å gi opp. Så så jeg det. En liten rød prikk.
Der var hun. Heldigvis er hun en veldig dårlig jakthund.
Tiden gikk, og en beslutning begynte å fylle mer og mer. Jeg har bestemt meg for at nå er det tid for å søke veterinærstudiet – ellers kommer jeg aldri i gang. Hvis jeg tok enda et år på Svalbard, ville jeg bli. Fanget av hundenes glede, naturen og livet der oppe.
Men det betydde også farvel.
Farvel til spannet. Farvel til Svalbard. Og vanskeligst av alt – farvel til Cheeky.
Hun var ikke lenger bare en del av spannet. Hun var min. Min beste venn, min makker, min ro. Enten vi var høyt oppe i fjellene, på ski ned bakkene, på slede gjennom dalen eller i de stille stundene i hytta – så var hun der. Alltid.
Jeg turte ikke spørre om jeg fikk ta henne med hjem. Hun er en ung trekkhund og hadde fortsatt mange arbeidsdager foran seg. Men en dag kom sjefen og spurte om jeg hadde vaksinasjonsboken hennes. Jeg så undrende på ham. Hvis Cheeky skulle bli med meg hjem, måtte jeg begynne forberedelsene.
Jeg var helt tom for ord.
I dag er jeg bare takknemlig. Takknemlig for at jeg får ta henne med videre inn i neste kapittel. Det blir godt å ha en turkamerat – en å komme ut i naturen med, når studielivet tar over.
Hun er én av mange fantastiske hunder i spannet.
Men for meg er hun den som ble med videre.
Tusen takk Green Dog for Cheeky.
