Min datter Victoria og jeg dro til Svalbard høsten 2019 sammen med venner. Et sted jeg lenge har drømt om å dra til og jeg angrer ikke et sekund.
Stedet der hvilepulsen inntas i det man ser de mektige fjellene komme til synet i innflygningen – luften så frisk så det iser i kinnene. Jeg ble bergtatt.
Selvsagt var hundekjøring en del av aktivitetene vi hadde bestemt oss for når vi var der på ferie.
Jeg har alltid likt hundekjøring. Hundeglammen, farten og energien – alt det digger jeg.
Dagen var vi godt kledd og jeg hadde nok ikke i mine tanker tenkt at nettopp denne dagen skulle endre vårt liv. Endre vårt liv noe så voldsomt. En endring jeg er evig takknemlig for i dag og jeg får tårer i øynene av å tenke på det, fordi jeg blir så glad.
Vi ble hentet av en entusiastisk og veldig blid guide (Jan Hvizdal) som tok oss med ut til Bolterdalen rett utenfor Longyearbyen. Stedet der 250 sledehunder bor. Green Dog.
På en liten høyde med fantastisk utsikt over Bolterdalen føler man seg virkelig velkommen. Det var så mye informasjon og inntrykk på engang. Hunder, skiftning av klær, informasjon om at vi faktisk skal få kjøre med spannet selv. Det var noe jeg bare hadde håpet på, men jeg hadde ikke spurt.
Første inntrykket med så mange glade og sosiale hunder på et sted er overveldende.
Jeg hadde med meg Victoria og en venn av henne August i vogna – den frihetsfølelsen av å stå på den vognen var helt spesiell.
Ungene hvinte – jeg sto bak og tårene trillet. Jeg forsto så godt hva min venninne Guro hadde sagt om Svalbard. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det, man må bare føle det selv på kroppen. Jeg kjenner en del inne i meg bare må tilbake, jeg er ikke ferdig med å utforske og oppleve Svalbard.
Etter turen så tok vi oss tid til å hilse på mange av hundene, valpene, fikk servering med noe varmt i kroppen og en hyggelig prat med Karina som er innehaver av Green Dog.
Victoria var mest opptatt av å kose med hunden Kai. Jeg var mest opptatt av å finne hunder med blå øyne. De isblå øynene på en husky som ser deg langt inn i sjelen.
Jeg visste at Green Dog har et eget omplasseringsprogram for de eldre pensjonerte sledehundene.
Lite visste jeg at vi skulle bli så stor del av dette omplasseringsprogrammet.
Victoria ga ikke slipp på Kai. I et svakt øyeblikk i hytta sier jeg kanskje så kjekt: «Du kan jo adoptere Kai når han blir pensjonist!!»
Øynene til Victoria lyser opp. «JA!!!
Jeg sa der og da noe – men innerst inne som mor tenkte jeg, «det så skjer det jo ikke».
Selv driver jeg oppdrett med Yorkshire terriere, har enormt respekt for store hunder så i mine tanker var det ikke snakk om egentlig å skulle ta hjem en stor hund.
Jeg spurte Karina om når han er klar for omplassering, «neste år» var svaret jeg fikk. Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen. Hva hadde jeg sagt høyt. Var dette noe som kom til å bli en realitet allikevel??
Vi dro fra Green Dog, med tårer i øynene. Victoria snakket om Kai så å si daglig i den første tiden, jeg prøve å dempe det for jeg visste det ikke kom til å bli noen realitet. Hun nevnt han ukentlig, kikket på bilder, spurte ofte om vi skulle tilbake.
Jeg sendte en og annen e-post til Karina om Kai. Vi hadde planer om å dra tilbake til Svalbard i påsken 2020. Covid-19 satt en enkel stopper for det. Så livet fortsatte her på fastlandet. Våren og sommeren kom, og Victoria nevnte Kai innimellom til meg. Jeg tenker at jeg sender en ny e-post til Karina og hører om hvordan det ligger an. Jeg får et svar om at hun egentlig har lovet han bort til en annen guide i Sverige. Der og da smalt det i hjertet i mitt. Nå kjente jeg den følelsen jeg så vagt hadde oversett.
«Det går ikke» tenkte jeg. Kai skal til oss han.
Hvordan skulle jeg si dette til Victoria.
Det har nå gått 1 år siden vi møtte Kai for første gang.
Man kan jo lure på om det var skjebnen og meningen med at Kai skulle til oss, Covid-19 hadde satt en stopper for at guiden ikke fikk hentet Kai og Karina spurte om vi kunne overta han istedenfor. Han sa ja til det.
Der og da når jeg fikk e-posten om at Kai kunne hentes, så lo jeg og gråt om hverandre. Jeg hadde på det tidspunktet et valpekull selv hjemme og hadde beholdt en valp som viste seg å ha en alvorlig sykdom. Jeg var på veterinærkontoret med en 9 uker gammel valp som skulle avlives og fikk melding om at Kai kunne hentes ASAP og jeg måtte gi en rask tilbakemelding.
Hva gjør jeg. Jeg gråter for valpen, jeg gråter for Kai. Jeg gråter og tror i et øyeblikk at jeg er gal. Hva i alle dager har jeg sagt ja til. Tenk om den store hunden ikke går overens med de små. Tenk om de små hundene ikke går overens med den store. Har vi plass? Har vi tid? Fornuften sier meg, vi lever et aktivt liv uansett – han får bare bli med på lasset uansett størrelse.
Vet du – man lever bare en gang. Kjør på. Hei livet.
Kai kom til oss en mørk november kveld. Victoria visste ingenting. Hun trodde vi skulle hente onkelen hennes på jobb på Gardermoen.
Det øyeblikket jeg ser det i øynene til Victoria at hun skjønner at det er Kai vi skal hente på flyplassen – det kommer jeg aldri til å glemme.
Gledes tårene strømmer på. Jeg kjenner jeg er helt skjelven.
Kai – hvordan skulle vi hatt det uten deg? Du var så velkommen og ble så godt tatt imot av de små. Hele familien min har blitt engasjert i denne hunden.
Du er så snill, kosete, prompete, lydig og bare verdens beste Kai. Vi har på kort tid hatt det så gøy og kan ikke se for oss et liv uten deg. Kai har en egen Instagram profil som man får et innblikk i hans gøyale hverdag – happytail_kai
Med Green Dog familien og omplasseringsprogrammet så har man et fellesskap oss imellom. Jeg har blitt så engasjert så hvis alt går i orden så blir det flere turer til Svalbard blir det for å hente hunder for andre til sine nye hjem.
Hilsen Ingrid, Victoria, Kai og alle Yorkedyra.
