Klokken er syv om morgenen og like punktlig som alltid kommer den: Deltas våte snute dytter meg på kinnet, og han ber meg inderlig: «Stå opp, det er morgen og jeg vil ha mat». Det fins ingen rom for å slumre. Han slår utålmodig til meg med sin ene pote før han til slutt bjeffer til i klagesang. Jeg tvinger opp øynene og tett opp mot ansiktet mitt står han der, Delta, vår svarte lille skjønnhet og logrer med halen. Som i triumf springer han et par runder rundt seg selv når han skjønner at masingen hadde effekt nok en gang. Jeg for min del lurer på hvordan jeg lærte en hund som i utgangspunktet aldri bjeffet til å bruke det som torturmetode hver eneste morgen – alltid. Triumfdansen gjør at det nyeste tilskuddet til familien, en femårig grønlandsblanding som inntil nylig har levd som sledehund hos Green Dog, får plass til å si hei. Ritter -alltid et skritt bak Delta – prater i vei som om hun bare må fortelle oss hvor mye hun har savnet oss i løpet av natten. Endelig er det morgen og dagen kan begynne. Men hva skal man finne på… Kanskje en tur? Mat? Kos? Hun er likeglad så lenge hun kjenner kjærlighet.
Så hvorfor kom de til vår familie? Jeg hadde aldri trodd det skulle være så givende med hund. Delta -også en tidligere green dog-hund -kom til oss for litt over to år siden etter at han fikk påvist en sykdom som gjorde at han måtte pensjoneres. Ritter ble en del av flokken for bare noen måneder siden. For lat til å trekke slede, men en perfekt turvenninne. Sterk, nysgjerrig og glad! De er to forskjellige vesen, med ulikt lynne, men felles for de begge er den gode sosialiseringen de har fått fra tidligere. Ritter flyttet rett inn og aksepterte den nye flokken sin. Delta var litt skeptisk da han plutselig måtte dele oppmerksomheten med en annen.
På tur i Longyearbyen under turistsesongen sjarmerer de seg igjennom gågaten med en horde tyskere etter seg, og de elsker det. Ritter legger seg ned på rygg og venter på kos, mens Delta plukker ut sin egen turist som kan gi han oppmerksomhet og nærhet.
Med to gode adopsjoner, tviler jeg på at jeg noen sinne kommer til å velge en annen måte å skaffe meg hund på igjen. Vi har sluppet unna valpestadiet og kan nyte Svalbard-naturen med de to beste turkompisene man kan få.
Takknemlige for innelivet, men samtidig aktive og trekkvillig, fyker de opp fjelltoppene i en fei. Det er bare å innrømme først som sist at det er jeg som er det svakeste leddet i flokken!
Og vi, jeg og Jerry, vi er så utrolig takknemlig for at Karina og Martin hadde tillit nok til oss til at vi fikk lov til å overta Delta og Ritter.
Så tusen takk for å få lov til å få lov til å være en del av deres utvidede hunde-familie
Ingrid Ballari
