Det er sent i september og i Adventdalen utenfor Longyearbyen møtes høst og vinter. Tundraen er irrød, fjellene har et melisdryss med nysnø. Årstidene på Svalbard lever sitt eget liv. Det er vinter, enda en vinter, et øyeblikk av sommer og så høst. Sånn danser dagene, ukene og månedene på 78 grader nord og har du først blitt glad i denne dansen, er det vanskelig å stoppe. Vanskelig å forlate Arktis.

På en høyde i Adventdalen bor Karina med hele Green Dog-familien. Mannen Martin, barna Styrk, Saga, Storm og Freja, 275 huskyer og 12 guider. Det er en stor bedrift denne familien driver, men det er så slående lite som minner om akkurat det. Her bor det først og fremst en barnefamilie; her er det klatrevegg, trampoline og leker som ligger strødd. Sykler, ski og hundesleder i barnestørrelse. Det er ukegamle valper og noen litt eldre. På et tak har pappa Martin bygget et sjørøverskip og nå i sommer en sjørøverborg. Fra taket er det utsikt inn i hundegården og videre inn i evig arktisk villmark, fjell, snø, tundra. En 12 meter sklie tar deg i susende fart ned igjen fra borgen. Det er et paradis for barn og en fargeklatt i det golde landskapet. Midt i alt dette tar familien i mot om lag 10.000 turister årlig –deres egen gårdsplass er utgangspunktet for turer med hund året rundt.

Da vi (Guro & Monings) kommer på besøk en tidlig lørdag formiddag, står Karina ute på tunet og rugger barnevogna med Styrk på syv måneder. Det er snø i lufta og uvanlig vindstille. Vi gleder oss sånn til å høre mer om Karina og familiens liv i Arktis. Heller ikke Karina skal slippe unna spørsmålet Guro og Monings stiller til alle: Hva er meningen med livet? Men først må vi være med lille Saga og se på de nyeste valpene som hun viser stolt frem og så må vi hilse på litt flere hunder (her er det nok å ta av). Det logres og bjeffes på alle kanter og midt i hundelevende står Karina og er så utrolig vakker. Vi lurer litt på akkurat det: hvordan hun kan være så utrolig vakker i enkle friluftsklær! Der har vi antagelig et triks eller to å lære, tenker vi, før finner fram kameraet. Når Guro og Monings er på tur er det nemlig sånn at vi gjerne bare har med oss ett eneste kamera som vi bytter på å bruke, og ingen av oss vil egentlig ta bilder, vi liker best å skravle! Kanskje litt underlig til to fotografer å være, men sånn er det: skravlings kommer alltid først, og nå vil vi finne ut av hvordan familien endte opp akkurat her. Vi sitter i husveggen etter hverandre på en benk og kjenner snøen treffe pannene med ujevne mellomrom. Noen turister kommer for å varme seg med en kopp kaffe ellers er det uvirkelig stille. Styrk sover i vogna ved siden av oss.

Historien om Karina og Martin, som begge opprinnelig er fra Danmark, startet på Grønland. Martin er med i den danske Sirius-patruljen som er det danske militærets tilstedeværelse på Nordøst-Grønland. Seks måneder i året var Martin ute på patrulje med 11 hunder, ski på beina og en makker. 15 år gammel var Karina lei av skolen, pakket sekken og flyttet til faren som på den tida jobbet som distriktssjef i en liten, isolert bygd på østkysten av Grønland. Karina dro tilbake til Danmark for å ta artium, men Grønland hadde gjort noe med henne. Hun ville tilbake! Karina fikk jobb som kokke på en liten flyplass og pakket sekken med retning Grønland enda en gang. En dag kom Martin forbi flyplassen Karina jobbet og lynet slo ned i dem begge to. En halvannen meter høy bunke med kjærlighetsbrev og to år senere, flyttet de sammen i den lille bygda Ittiqqortoormiit.

-Vi var helt sikre på at vi skulle bli der resten av livet, sier Karina.

Så kom barna, først Freja og Storm hakk i hel, og med dem kom slutten på tiden på Grønland. 
-Forholdene var sånn at de ikke kunne gå på skole der. Vi begynte å se oss om etter andre steder vi kunne bo. Å bo noe annet sted enn i Arktis var aldri et alternativ. Martin hadde bodd på Svalbard tidligere, da han studerte på UNIS på 90-tallet. Derfor ble det naturlig å søke tilbake hit. Karina ser opp og peker rundt seg:

-Da dette stedet ble til salgs, forsto vi at, jo, det er til Svalbard vi skal.

I begynnelsen av november for syv år siden står Karina og Martin med en unge hver på armen utenfor det som er deres nye hjem. 50 hunder bor her fra før, ellers ligner plassen lite på det den har blitt i dag. Det er bekmørkt, flyttelasset skal først komme noen dager senere, det er ikke innlagt vann og huset har knapt elektrisitet. Karina beskriver den første tiden på Svalbard som et mildt sjokk.

– Det føltes som om jeg levde i en osteklokke de første månedene. Det var først da våren kom jeg faktisk så at det er naboer her ute.  Men jeg er alltid sånn som sier at ”det ordner seg”. Plutselig hadde jeg nye venner og det ble rent bokstavelig lysere. I dag kunne jeg ikke drømme om å bo noen annen plass. Jeg synes vi har skapt et veldig fint sted –jeg er utrolig stolt av hva vi har fått til. Det har vært så viktig for oss å lage en plass der alle er velkomne, hvor det er mye liv. 

Karina vokste opp med mye skog rundt seg. Etter 20 år i Arktis liker hun seg ikke lenger i skogen.
– Men jeg simpelten elsker naturen her oppe! Noen synes det er brutalt, det der enkle i Arktis. Jeg synes det er så skjønt! På en god dag kan vi se 100 kilometer bort. Her er ingenting menneskeskapt. Og stillheten. Det er fantastisk, altså.

Men hva hvis noen kom og sa til deg at om en uke må du pakke alle sakene deres og flytte til København, hva ville gjort deg mest redd, da? undrer vi.
– Svigermor! smeller det fra Karina uten betenkningstid. Vi spruter ut i latter alle tre! 
”Kan vi skrive det?” får vi trykket ut mens vi fortsatt ler så vi nesten tisser på oss.
-Jada, ler Karina, hun leser sikkert ikke bloggen deres.
Men fra spøk til alvor. Karina vet hva det er hun ikke vil ha med det moderne livet i Danmark:
-Trafikken, støyen og alle menneskene. Jeg har det ikke godt med alt for mange mennesker rundt meg, det stresser meg. Det jeg liker så godt med Longyearbyen er at alt har sin faste plass, om dere skjønner. Det er lite og oversiktlig. Vi slipper å ta så mange valg, det er én matbutikk, ikke sant. Det holder. Det er frihet i å ikke måtte ta så mange valg.

Og akkurat her treffer Karina en nerve hos Guro og Monings. Hva er det som gjør at livsglede og friskhet er omvendt proporsjonalt med velstand? Gjør alle valgmulighetene og velstanden oss syke?
-Ja, det tror jeg. Jeg tror det handler om at vi må tørre å forenkle livet, stresse ned, skrelle bort. Det er litt enklere å klare det her oppe, men bare litt. Svalbard er jo et samfunn med alle moderne fasiliteter, selv om det er øde. Longyearbyen er topp sivilisert og med det har også stresset blitt bragt inn. Selv vi som bor her ute i ødemarken, kjenner at stressets klamme hånd når helt hit. Det er en vesentlig forskjell fra Grønland, sånn var det ikke der. Der levde man en dag av gangen. Det savner jeg.

Vi blir sittende i stillheten en stund alle tre. Noen hunder gjør i det fjerne, Martin rusler frem og tilbake på tunet, Styrk sover fremdeles. Det kjennes ut som om det er klart for det store spørsmålet.

-Meninga med livet tror jeg enkelt og greit handler om å få det beste ut av den tiden man er her. Min store drive i livet er å gi. Å sørge for at menneskene rundt meg har det godt. Jeg tror på den buddhistiske tankegangen at alt det gode du gir ut det kommer tilbake i en eller annen form. Hvis alle mennesker ga noe godt, ville verden bli et bedre sted. Å være mamma er også en stor meningsbærende enhet for Karina. Fire barn er ikke noe man bare får på slump, det er kjærlighet og et dypt ønske om en stor flokk som har bragt dem til verden.

Vi blir sittende å stirre ut i lufta et øyeblikk, alle tre. Denne plassen er så preget av barna –og av hundene. Det er ingen tvil om at barna i stor grad har formet dette stedet. Karina forteller om Storm som har vært pirat siden han var to år. Nå er han ni og fortsatt pirat. Det er jo klart pirater må ha både sjørøverskip og egen borg! Men det er ikke like klart å ha en pappa som setter drømmen ut i livet og særlig ikke på en så øde plass der materialer ikke kan kjøpes på byggevarehuset rett nede i veien.
-Å bo her uten barn springende rundt, ville vært meningsløst, sier Karina. Noe av det fineste jeg vet om er barn som sitter og plasker i vannpytter og får gjørme fra topp til tå.

Guro og Monings tenker mye på hva slags barndom vi gir våre egne barn. Vi beundrer virkelig det livet Karina og Martin har valgt for familien sin. Roen til barna er så slående. De er så jordet og tilstede. Så, hva tenker Karina om barndom anno 2018 –og en barndom i Arktis?
– Her oppe gir jeg barna mine mye av det jeg selv fikk som barn. Men jeg føler jeg må beskytte barna mine mot mye mer påvirkning utenfra enn hva min mor måtte gjøre da jeg var barn. Det er litt av en kamp, faktisk. Jeg synes det er så ulidelig trist at vi ødelegger barna våre –og barndommen- med alle de digitale greiene. Det beste jeg kan gi barna mine er muligheten til å leke. Det er faktisk den viktigste oppgaven jeg har som mamma, å legge til rette for at de får masse tid til å leke. Og ikke minst gi de masse tid til å kjede seg! Det er så kort tid barna er barn og det er så kort tid jeg faktisk ser dem, de er jo på skole og i barnehagen som andre barn, og den tiden skal ikke gå med til tv og tv-spill.

Hva er det beste med å være mamma?
-Åh, det er så mye! Karina ler og øynene lyser av kjærlighet. 
-Det aller beste er når hele dagen har gått og det har vært en fin dag og alle har kommet seg i seng. Når jeg sitter i sofaen da og vet at alle har hatt en god dag, da er jeg lykkelig. Og så elsker jeg å se barna mine i samspill med hverandre, når de leker og ler. Da er det verdt alt sammen; nettene uten søvn, dagene huset er helt bombet og kjøleskapet er tomt.

Barna hører til her. Storm har allerede bestemt at han vil ta over Green Dog når han blir stor.
– Det er mye som skal gå galt for at vi flytter herfra. Her har vi alt vi trenger og ønsker oss. Naturen som skifter. Lyset. Frihet. Tid. Hele den pakken. Det er det som er Svalbard for oss.

Tiden sammen med Karina denne lørdags formiddagen går så alt for fort. Vi skal videre på båttur til Pyramiden og taxien som skal ta oss tilbake til Longyearbyen tuter på oss. Vi knuseklemmer hverandre og sier på gjensyn og takk -takk for at vi alltid føler oss så velkomne. For en gave, sier vi nesten i kor mens taxien suser tilbake til byen, for en gave å få bli kjent med så herlige mennesker. Alle har en historie å fortelle, tenk at bare i det lille landet vårt er det fem millioner av dem. Fem millioner helt unike historier. Det er sånt som gjør at vi får lyst til å kaste alt annet og bare treffe folk. Det er faktisk det fineste vi veit å gjøre.

I mars neste år skal vi på hundetur med Green Dog i tre dager. Tenk det, da! Tenk at det skjer fordi vi var så heldige å møte Karina. Og da slår en tanke oss: Tenk alt som kommer til å skje som vi ikke aner akkurat nå. Fordi helt vanlige mennesker viser seg å være helt ekstraordinære når vi blir kjent med dem.