Bilbos store eventyr
Se skisporet går og går og går
Fra det begynte ved huset mitt,
Nå må jeg følge sporet, hvor
Det snor seg fremad, hvis jeg tør
Forfølge det på ivrig fot
Inntil vi når et større sted,
Som mange stier iler imot.
Og hvor hen da? Jeg vet det ej.
5. Februar forlot jeg og mine to venner, Anna og Anders, Green Dogs trygge hjem, med lune hundehus på stripe, Bolterdalens hjemmevante fjellsider og de mange glade mennesker som dagen lang kom for å klappe, mate og lufte meg og de andre hundene. Vi drog ut i mørket i søken etter store eventyr, og det skulle gå tre måneder før jeg så hjemmet mitt igjen. Til den tid ville det være badet i vårsol og snøen begynt at smelte, men nå var det fortsatt mørkt og kaldt. På de tre månedene har jeg opplevd mangt og meget, og jeg skal her blot fortelle dere en liten del, for vi rekker ikke det hele. Jeg har dessuten en slede som skal trekkes og en flok valper å lære opp, så det er nok at gjøre.
Fra Bolterdalen gikk vi mot øst i februars vakkre tussmørke, hvor solen ligger gjemt under horisonten, men i dagtimene kaster sitt indirekte lys henover de skarpe silhuettene av fjellsidene. Som Anna og Anders trakk jeg min egen pulk med mitt for og utstyr, samt noen av alle de tingene, mennesker drar med seg ut i villmarken. Glad og stolt gikk jeg av sted med halen løftet i været, for det at trekke pulk og slede er noe av det beste vi sledehunder vet! Vi nådde Rabotbreen og begynte den lange, steile og harde oppstigninga til det store bresystem som dekker den østlige delen av Spitsbergen. Her oppe ligner de snøkledde gletcherene bølger på et enormt hav, hvori de skarpe klippetoppe flyter rundt som isfjellene i fjordene. På denne tid av året kommer her hverken mange mennesker eller hunder og vi var derfor helt alene i uendeligheten av stilhet og natur, hvor man raskt føler seg meget liten.
Den ene morgenen blåste det plutselig kraftig opp, og selv om Anna og Anders akkurat hadde pakket leiren sammen, måtte de slå teltet opp igjen, imens vinden på kaotisk vis kastet rundt med det. Selv rullet jeg meg godt sammen og dekka snuten min med halen, så jeg kunne holde varmen under min gode pels, og her lå vi så det neste døgnet inntil vinden roet seg ned, imens Anna og Anders jevnligst sørget for at jeg ikke blev begravd av de store snøfanene som ble dannet rundt om leiren.
Plutselig var der stille igjen og jeg stak hodet mitt opp av snøen. Himmelen var klar og dypblå med et kraftig lilla og oransje skjær i horisonten, og ikke en vind rørte seg. Vi pakket leiren sammen, spente oss foran pulkene og trakk utstyre våres fremad i 5-7 timer, som det fort var blitt hverdag å gjøre. Om kvelden la jeg meg godt til rette i snøen ved siden av teltet, spiste maten min med god appetitt og nøt å snakke med Anna og Anders, som alltid kom ut og hilste på i løpet av kveldene.
Plutselig en dag sto solen opp bak oss og kastete sine lune stråler på snøen, som funklede i lyset. Vi missede alle tre litt med øynene og sto en stund bare og nøt følelsen av strålene, som traff ansiktet. Herfra går det jo raskt med å bli lyst – en del av magien her oppe – og den ene dag er 20 minutter lengere end den forrige.
Vi besteg Newtontoppen – Svalbards høyeste punkt – hvor der var utsikt til uendelige fjell i horisonten og masse bakker å leke på. Herfra gikk vi videre mod nord, før vi svingte mod vest gjennom Atomfjeldenes sylspisse toppe og fortsatte over havisen, hvor bjørnene bor, gjennom lange daler og dype slukter og opp og ned av steile breer, hvis blå is hist og her stak opp gjennom den hvite snø. De mange strabaser og store opplevelser knyttede oss tettere og tettere sammen, men tillit er også noe av det vittigste der ute, langt fra andre mennesker og hunder.
På veien mod Ny Ålesund skulle vi opp av en steil bre og plutselig var vi fanget mellom fjellsiden og en dyp smeltevannskanal. Der var for steilt å gå utenom, så i stedet ble jeg og alt utstyret firet ned av smeltevannskanalens vegg av is, og deretter heist opp igjen på den andre siden. Med potene dinglende i flere meters fri luft følte jeg meg ikke videre sterk, men Anna og Anders fik meg godt opp og jeg takket med å slikke dem i hele ansiktet og deretter skynde meg vek fra kanten. Nogen is-klatrer blir jeg nok ikke foreløpig.
I Ny Ålesund nådde vi halvveismerket og bega oss etter et par luksus hviledager ad nye veier hjemad. Solen hang nå på himmelen nesten døgnet rundt, og stille og rolig vandt våren frem. Etter mange dager med temperaturer under 30 graders frost, nøt vi alle tre det lunere været og alt det liv, som fulgte med. Jeg så plutselig ryper og havfugler fly omkring oss, seler som solte seg på havisen og ikke minst alle reinsdyrene, som rolig gressede omkring oss. I den lune forårssol kunne vi oftere og oftere dase den sammen utenfor, når vi kom i leir, og jeg nøt å ta middagslurer sammen med mine to menneskevenner i ettermiddagssolen.
Da vi nådde Van Mijenfjorden i slutningen av april, tog tø bruddet plutselig fat og i de lune temperaturene begynte snøen hurtig å smelte. Vi satte derfor kursen hjemover, imens den ene plett tundra etter den andre dukket opp og fremtryllet planter som på magisk vis hadde overlevd månedsvis under snøen. Plutselig luktet det av liv overalt, og jeg fik straks travelt med å gå på oppdagelse med snuten, og nøt samtidig å kunne finne små vannpytter, hvor jeg kunne stille tørsten. Noen ganger var vannpyttene dog så store at vi måtte igjennom dem, og så fik både jeg og mine menneskevenner våte føtter.
4. Maj kunne jeg med stor iver se mitt hjem igjen, og etter 90 dager på farten ledet jeg glad Anna og Anders inn i hundegården, hvor både mennesker og hunder tok festlig imot oss. Det har vært et kjempe eventyr for oss alle tre, som vi sent vil glemme. Den arktiske vinter er vakker, omskiftelig og eventyrlig, og den skaper et helt særlig bånd mellom mennesker og hunder.
Her oppe er naturen storslått og eventyret starter bokstavelig talt rett utenfor hundehuset.
