Noen ganger drar man et sted for å finne én ting, og kommer hjem med noe man aldri hadde forventet.
For meg var dette stedet Svalbard.
Jeg forelsket meg i Svalbard for mange år siden, men da jeg kom tilbake i 2026, var det av en dypere grunn. Etter flere vanskelige år hadde jeg mistet mye av energien og selvtilliten min. Jeg trengte tid alene for å finne tilbake til meg selv.
Måneden min på Svalbard ble min egen «Spirit Walk» – en reise for å finne tilbake til meg selv.
Og et sted på veien fant jeg Hestra.
Jeg ble med Green Dog på en tredagers hundesledeekspedisjon og fikk kjøre sammen med Adam og ti hunder, deriblant Hestra.
Hun skilte seg umiddelbart ut. Mens de andre hundene bjeffet, dro i selen og ulte av begeistring mens de ventet på å komme av gårde, la Hestra seg rett og slett ned for å slappe av – nesten som om hun himlet med øynene over alt oppstyret.
Men da sleden begynte å bevege seg, våknet hun til liv. Hun løp fort, trakk hardt og ga alt hun hadde. Hun elsket å jobbe! Når vi stoppet, krøllet hun seg gjerne sammen ved siden av meg for litt kos.
Hun var rolig, kjærlig og helt seg selv. På mange måter var hun min rake motsetning. Jeg er en som alltid har hundre ting på gang, mens Hestra tilsynelatende bare hadde tre prioriteringer: jobb, god mat og kos.
Da ekspedisjonen var over, slapp jeg henne tilbake i hundegården og ropte på henne.
Hun kom løpende rett mot meg.
Da visste jeg at jeg ikke kunne dra fra henne. Mens jeg fortsatt var på Svalbard, fikk vi møtes noen ganger i Longyearbyen for å bli bedre kjent og knytte bånd.
Livet på fastlandet
Tre måneder senere ble Hestra med meg hjem til Bergen. Alt var nytt for henne – trapper, speil, gress, trær og blomster. Litt etter litt oppdaget hun sin nye verden, og vi ble godt kjent med hverandre.
I dag er Hestra min firbeinte eventyrvenn. Som turleder i DNT, Den Norske Turistforening, koordinerer jeg turgruppen «Hundevenner på tur».
Hestra har blitt en svært dyktig turlederhund og gjør seg bemerket hvor enn vi går. Hun blir også med på løpeturer, fjelleventyr og turer til DNT-hytter.
Hun har fortsatt sledehundånden i seg. Hun kan fortsatt kommandoene «Gii» for høyre og «Ha» for venstre, og jeg bruker dem fortsatt når vi løper og ferdes i fjellet. Hun er aller lykkeligst når hun får jobbe.
Derfor ønsker jeg at hun skal beholde ferdighetene og arbeidsgleden hun hadde som sledehund, samtidig som hun får oppleve sitt nye liv sammen med meg. Derfor får hun også trekke dekk.
Jeg dro til Svalbard for å finne meg selv.
Jeg fant tilbake til selvtilliten, energien og troen på meg selv.
Og et sted på den reisen fant jeg også Hestra.
Jeg dro til Svalbard for å finne meg selv – og kom hjem med Hestra.
