Fotografer og forfattere

Tre dager. Seks jenter. En guide. 28 huskyer. Uendelig landskap i hvitt og pastell.

Dette er fortellingen om da Ida, Ingeborg, Anette, Barbro, Guro og Monings reiste på tredagers hundetur på Svalbard. Om da verden tok en pause. Om latter, kuldegrader (minus 35 effektive på det meste for å være nøyaktig), stillhet, rim i barten, hundebæsj og nordlys.

Det er fredag morgen i Arktis. Vi blir hentet av Marcel som skal være både guide og livvakt  (det høres tøft ut, ikke sant?) de neste tre dagene. Vi slenger hver vår sekk bak i bilen og Longyearbyen forsvinner bak oss. Eventyret venter!

Vi får en innføring i hundekjøring, seler hundene på sledene og bak oss forsvinner verden. Det er som om ingenting annet eksisterer. Lyden av sledemeiene, bjellingen fra 28 hundehalsbånd og den øredøvende stillheten er alt som er tilbake. Å kjøre hundespann er magisk. Det kiler i sjelen. Hundenes poter treffer snøen så stille med all sin kraft. Det høres ikke. Det er som om vi flyr.

Første stopp er en isgrotte. Vi klatrer ned i en liten åpning i breen. Der nede lyser isen i blått i skinnet fra hodelykten. En ren blå farge. Noen mennesker har denne fargen på øynene. Ellers er den sjelden denne titusen år gamle fargen fra isen. Vi når enden på grotten. Helt innerst under isen står vi, 30 meter under bakken. Skal vi slå av hodelyktene og se hvor mørkt det egentlig er her? spør Marcel. Det gjør vi. Så står vi der med åpne øyne og ser ingenting. Vi bare er og tar det inn. Det er som om den gamle isen deler all sin visdom med oss der i mørket. Vi slår på hodelyktene igjen og klatrer opp og ut til dagslyset og den unge snøen. Hundene bjeffer oss velkommen tilbake.

Etter lunsj er vi igjen på meiene og neste stopp er Foxdalshytta hvor vi skal sove den første natten. Vi har ingen anelse om hva som venter oss. Her er ingen strøm, ikke vann. Ett rom og kjøkken har aldri vært en mer presis beskrivelse. En køyeseng, noen benker og en vedovn. Euforien griper tak i oss igjen. Dette, dette er alt vi trenger. Så enkelt at lykkefølelsen kjennes i hver celle.

Så kommer kvelden. Vi er syv mennesker som skal sove inne i den bittelille hytta. Det er akkurat plass. Stearinlysene blåses ut og vi legger oss til å sove. En ettermiddag med skravling, latter, våte ullklær og roser i kinna er over, nå er det bare knitringa i ovnen som høres.

Guro og Monings er begge av typen som er oppe og tisser mange ganger om natta. I 30 minus på Svalbard er ikke noe unntak. Det er helt mørkt inne i den lille hytta. I en time ligger vi musestille og kjenner at vi må tisse og tror alle de andre sover. Helt tilfeldig kryper vi begge ut av soveposen samtidig for å gå på do, prøver å være så stille som vi bare kan. I det vi står midt på gulvet skumper vi borti hverandre og skvetter til! Vi gjør alt vi kan for å kvele latteren som bobler opp. Best å ikke vekke hele reisefølget bare fordi vi må på do! Vi finner hver vår hodelykt og tusler ut i nattekulda. Frosten biter oss i kinna i det vi lukker opp døra. Konturene av den majestetiske Svalbardnaturen skimtes i mørket og snøen knirker vakkert under bena på oss.

Hundene er helt stille der ute. Da er det vel ikke noe isbjønn som lusker rundt hytteveggen, iallefall. Hadde vært snålt med bamsebesøk midt i tissepausa.

Vi sitter der og tisser. Hodelykta lyser ut i mørket. Prupp! En liten lykkelig fis unnslipper. Nå er det ikke rå å holde inne den latteren mer! Vi ler og ler. Prøver å være stille. ”Å, Guro!” hvisker Monings gjennom latteren: ”Jeg ELSKER livet!” Guro ler og ler så hodelykta rister. Sånn er livet på sitt beste. På en utedo på Svalbard med døra på vidt gap i minus tyve. Da kjennes livet godt!

Morgenen etter våkner vi til gjenfrosne vinduer. Vi skraper unna litt is og rosafargede fjell med en stripe av sol sier god morgen til oss. Du vet den følelsen av å ikke helt skjønne hvor du er når du akkurat har våknet? De der sekundene før du husker… – og det ikke er en drøm, men rå virkelighet rett inn den lille åpningen i vinduet. Marcel fyrer i ovnen, vi seks andre kler på oss mens vi fortsatt har soveposen rundt oss.

Ny dag med hvit villmark venter!

Helt først kjører Marcel med sitt store spann med ti hunder. Han har full kontroll. Fascinerende samspill mellom menneske og hunder. Gee – How! Korte kommandoer som betyr høyre og venstre. Hundene lystrer på et lite brøkdel av et sekund. De er så samstemte, han og hundene. Elegante.

Bak han kjører Barbro og Ingeborg. De bruker ikke bremsen, bare slenger ut ankeret når det skulle være nødvendig med en bråbrems. Så kommer vi og helt bakerst kjører Ida og Anette. Ida har kjørt hundespann før, så med disse to går det smooth.

Nå er det Guro som kjører og Monings som sitter på. Marcel stopper i front og løfter armen som tegn til at vi alle skal stoppe. En liten pause. Her må det da værra mulighet for en liten selfie, tenker vi. Guro lirker av seg votten (i denna kulda må det gå fort) og tar frem mobilen. Lener seg frem for å ta bilde og da skjer det! Hundene rykker til og setter av gårde. Ooooooooaaaaaaaa! Guro vræler til i det hundene løper og hun klamrer seg fast. Blir hengende etter på magen et stykke. Forestill deg Bridget Jones i tre lag med klær og en alt for stor kjeledress utenpå der som ligger og hyler og spreller etter et hundespann i rasende fart. Ja, så har du omtrent bildet foran deg. Med reiseleder’n over bord, kan du tru Monings var forvirra der hun satt på en slede i full fart uten noen bak roret. Forestill deg Langbein i den løse campingvogna i tegnefilmen fra barndommen, så har du også det bildet klart for deg!! Heldigvis fikk Marcel stoppet det vilske hundespannet før de nådde Nordpolen, så det gikk fint. Vi tok ikke flere selfier. Resten av turen holdt vi et godt tak både i slede og hunder, kan du si. Helt knirkefritt gitt det allikevel ikke, men ingen dyr eller mennesker kom til skade. I ettertid har vi innsett at Marcel er en veldig tålmodig mann!

Enda en dag går mot kveld og stjernene dukker opp på himmelen. Denne natten skal vi tilbringe i en litt større hytte, vi sitter mette og salige i sofaen og ser ut av vinduet.

Plutselig er det der, nordlyset. Det grønne stjernestøvet, det gudommelige englelyset. Her trengs ingen kirke. Man blir så høytidelig. Det føles så hellig. Vi ligger på ryggen ute i snøen i alt for store kjeledresser og tar det inn. Det føles så nært. Som om lyset danser der rett over oss. Nesten så det stryker oss over kinnene. Et øyeblikk tror vi at nå kommer de og henter oss.

Ordet Arktis kommer av det gamle greske Articos som betyr Den store bjørns land, har vi hørt et sted. Det kommer faktisk ikke fra isbjørnen, men fra stjernebildet Store Bjørn som er å se på nordhimmelen. Her vi ligger på ryggen ute i snøen på den nordlige halvkule og ser opp på stjernene, blir vi så overveldet av at vi er her, midt i den store bjørns land, og bare er små mennesker i tiden. Nordlyset er så tidløst, så magisk og så mystisk. Denne kvelden er det så sterkt og intenst som vi aldri før har opplevd det.

Hva er det med Svalbard og den rå naturen som gjør at vi er nesten som besatt og må tilbake igjen og igjen? En lengsel. En sinnsstemning. Lyset. Kulda. Stillheten. Fargene. Når vi er ute i denne naturen, villmarka, er det som sansene våre vekkes til live igjen. Som om noe klikker på plass og vi blir helt og fullt mennesker igjen. Vi bruker sansene på en helt annen måte her ute i isødet. Vi er tilstede. Følger med. Er levende.

Det er som om vi lurer på om Svalbard er mer som en følelse heller enn et sted. ”Landet som ikke er” sa maleren Kåre Tveter om Svalbard. Du må dit for å forstå hva han mente. For det er akkurat sånn det er.

Det er nesten så vi ikke vil stå opp den tredje dagen. Vi vet at eventyret snart er over. I hjertene våre vil villmarka banke videre for bestandig, i takknemlighet og dyp ydmykhet.

Tusen takk, Green Dog Svalbard AS og superguide Marcel for dager vi aldri vil glemme. Tusen takk, Ida, Ingeborg, Anette og Barbro, for at det var akkurat dere som ble med oss på denne turen. Vi kunne ikke ønsket oss et bedre reisefølge! Minner for livet risset inn i sjela.

DEL DETTE BLOGGPOSTET

Relaterte blogginnlegg

Blogginnlegg

Verdens kuleste Kai

Min datter Victoria og jeg dro til Svalbard høsten 2019 sammen med venner. Et sted jeg lenge har drømt om å dra til og jeg angrer ikke et sekund.
Stedet

Blogginnlegg

Smile aka Tikaani

«…Hun er en så fantastisk elskelig frøken, jeg har til gode å møte noen som ikke faller for hennes sjarm :)»

Skroll til toppen

Vanskelighetsgrader

SG1
Passer for alle
SG2
Passer for de fleste
SG3
Passer for de med normalt god form
SG4
Passer for de med over gjennomsnittet god form
SG5
Denne aktivitet krever veldig god fysisk form

Avbestilling

  • Ved avbestilling inntil 22 dager før aktivitet full refusjon.
  • Ved avbestilling 21-8 dager før aktivitet 50 % refusjon.
  • 7 – 0 dager før aktivitet regnes for en ”no show” og berettiger derfor ikke til refusjon.
  • Har man en reiseforsikring kan man søke forsikringsselskapet om refusjon mot legeerklæring.
  • Velger Green Dog å kansellere en tur, får du full refusjon!

Gavekort

Fyll ut skjemaet og motta informasjon om betaling og levering av gavekortet

Sign up for the newsletter

Sign up for our newsletter and receive news, exciting stories and offers directly in your mail. The newsletter will only be available in English.